Antallet sosialhjelpsmottakere økte med 3 prosent i 2025, ifølge foreløpige tall fra Nav. Økningen er lavere enn i de to foregående årene, men høy nok til at kommunene melder om fortsatt press i førstelinjen.
Av Ragnhild Viken.
Publisert 25. februar 2026.
I direktoratets omtale beskrives utviklingen som «innenfor prognosert toleranseintervall», en formulering som går igjen i flere interne notater. For ansatte på gulvet betyr det i praksis fulle venterom, flere hastesaker og stadig flere søknader med samme begrunnelse: pengene varer ikke måneden ut.
Kommunale saksbehandlere forteller at økningen kanskje er mindre på papiret, men ikke i tempo. Når flere husholdninger samtidig får dyrere mat, strøm og husleie, kommer søknadene tettere og med mer alvor i innholdet. Ifølge kilder nær saken er det ikke antallet alene som tynger, men sammensetningen av saker.
Nav understreker at tallene er foreløpige, og at endelig årsrapport kommer senere i vår. Likevel er signalet tydelig: behovet har ikke snudd ned. I flere bydeler er sosialhjelp blitt en fast del av økonomien for grupper som tidligere klarte seg uten.
Dokumenter vi har fått innsyn i viser at enkelte kontor nå opererer med interne prioriteringskoder som «akutt», «kritisk» og «middag innen fredag». Kodene er ikke nye, men brukes oftere. Når utviklingen beskrives som «forventet», betyr det samtidig at den allerede er bygget inn i kapasiteten, med alt det innebærer av ventetid og smalere handlingsrom.
I et internt notat omtales 2025 som et år med «normalisert økonomisk sårbarhet». Språket er nøkternt, men konsekvensene er konkrete: flere unge uten fast arbeid, flere barnefamilier som søker midlertidig støtte flere ganger i løpet av året, og flere eldre med lave ytelser som ikke får budsjettet til å gå opp.
«Vi har sluttet å spørre om dette er et midlertidig hopp. Nå spør vi hvor lenge vi skal drifte på unntak», sier en anonym leder med tilgang til kaffemaskinen.
Kommunene peker også på en administrativ side ved veksten. Hver sak tar mer tid når økonomien er strammere. Flere søkere dokumenterer små mellomrom i inntekt, uforutsigbare ekstrakostnader og gjeld som flytter seg mellom kreditorer fra måned til måned. Saksbehandlingen blir dermed både sosialfaglig og finansiell, ofte i samme samtale.
Midt i dette forsøker direktoratet å holde fast i at utviklingen er «håndterbar». Kritikken fra flere lokale kontor er at håndterbarhet i systemet ikke alltid betyr håndterbarhet i livet. Når toleranseintervallet blir styringsmål, risikerer man at økende behov tolkes som normal drift så lenge kurven ikke stiger for bratt.
welfarePressureIndex = applications * complexity / available_caseworkers
Fagmiljøer advarer mot at en stabil vekst over tid kan gjøre terskelen lavere for å akseptere at flere faller utenfor. Ikke fordi noen ønsker det, men fordi språk og rapportering gradvis flytter hva som oppfattes som krise. Når hvert kvartal ser nesten likt ut, blir det lettere å kalle det status quo.
Direktoratet avviser at begrepsbruken skjuler alvoret og sier at målet er presis styringsinformasjon, ikke nedtoning. Samtidig ber flere kommuner om ekstra midler før sommeren, nettopp fordi «normalnivået» nå krever mer bemanning enn før.
Så mens prosenttallet kan se moderat ut i et regneark, er opplevelsen ute i tjenestene en annen: 3 prosent mer er fortsatt flere mennesker som mangler marginer. Og i velferdsstaten er det som oftest marginene som ryker først.