En ny analyse knytter fall i produktivitet i norsk næringsliv til økt møteaktivitet. Indeksen peker på strukturelle endringer i arbeidsdagen som kan få langsiktige konsekvenser for verdiskapingen.
Av Ragnhild Østby.
Publisert 08. februar 2026.
En fersk produktivitetsindeks utarbeidet av konsulentselskapet Nordisk Analysepartner viser en samlet negativ utvikling i produktiviteten i norsk næringsliv gjennom 2025. Hovedforklaringen som trekkes frem, er en markant økning i møteaktivitet på tvers av sektorer, særlig i kunnskapsintensive virksomheter med offentlig tilknytning.
Indeksen, som er bestilt av et departementalt fagorgan som del av et flerårig utredningsløp, bygger på tidsbruksmålinger, interne kalenderdata og selvrapporterte arbeidsmønstre fra over 240 virksomheter. Datagrunnlaget omfatter både private selskaper, statlige foretak og kommunale enheter, og gir ifølge konsulentene et helhetlig bilde av hvordan arbeidstid faktisk anvendes.
Produktivitetsfallet som avdekkes er i utgangspunktet beskjedent, beregnet til 1,3 prosentpoeng justert for konjunkturer. Likevel fremstår årsaksforklaringen som urovekkende for flere av aktørene som har gjennomgått materialet. Ifølge analysen har antall møter per ansatt økt med i snitt 37 prosent siden 2019, samtidig som gjennomsnittlig møtelengde har gått ned. Effekten er likevel en samlet økning i fragmentering av arbeidsdagen.
Rapporten beskriver en arbeidshverdag der ansatte i økende grad beveger seg mellom korte møter, oppfølgingssamtaler og koordineringsøkter, ofte uten tydelig eierskap eller avgrenset formål. Dette skal ifølge konsulentene ha bidratt til det som i rapporten omtales som «negativ sammenhengende tid», der lengre perioder med uavbrutt arbeid i praksis forsvinner.
Nordisk Analysepartner peker på at møteaktiviteten i liten grad kan knyttes til konkrete beslutningspunkter. I stedet beskrives en utvikling der møter brukes som generell risikoreduserende praksis, særlig i prosjekter med uklare rammer eller delt ansvar mellom flere enheter. Dette gjelder ifølge rapporten både i offentlig sektor og i private virksomheter med offentlige oppdragsgivere.
I analysen vises det til at møter i økende grad fungerer som dokumentasjon av involvering snarere enn som arena for beslutning. Tilstedeværelse blir i seg selv en indikator på bidrag, uavhengig av faktisk resultat. Konsulentene mener dette kan forklare hvorfor møtevolumet har økt også i perioder med relativt stabile oppgaver og mål.
En av forskerne som har kvalitetssikret metoden, arbeidslivsøkonom Inger Løvik ved Institutt for Samfunnsanalyse, sier at funnene samsvarer med tidligere studier, men at omfanget er større enn forventet.
– Det nye her er ikke at møter tar tid, men at de ser ut til å ta tid fra hverandre. Når arbeidsdagen splittes opp i så mange korte sekvenser, blir det vanskelig å produsere noe som helst med varighet eller dybde, sier Løvik.
Hun peker på at mange virksomheter de siste årene har innført mer fleksible arbeidsformer, hybride løsninger og prosjektorganisering, uten tilsvarende justering av beslutningsstrukturer. Resultatet kan bli en overkompensering gjennom møtevirksomhet, der koordinering erstatter styring.
Ifølge rapporten er det særlig mellomlederlaget som står for økningen i møteaktivitet. I flere virksomheter bruker ledere på nivå tre og fire over 60 prosent av arbeidstiden i møter, ifølge selvrapportering og kalendermålinger. Samtidig rapporterer de samme lederne om redusert opplevelse av kontroll og gjennomføringsevne.
Konsulentselskapet har også analysert sammenhengen mellom møteaktivitet og leveranse. Her fremkommer det at prosjekter med høy møtefrekvens i gjennomsnitt bruker lengre tid på å ferdigstilles, uten at kvaliteten nødvendigvis vurderes som høyere. I enkelte tilfeller viser tallene en negativ korrelasjon mellom antall møter og etterlevelse av opprinnelig mandat.
En anonym kilde i et større statlig foretak beskriver en arbeidshverdag der møter i praksis fungerer som ventetid.
– Det er vanskelig å si nei, fordi møtene ofte er koblet til noe som kan bli viktig senere. Samtidig skjer det sjelden noe avgjørende i selve møtene. Det er mer en bekreftelse på at man fortsatt er med, sier kilden.
Rapporten legger ikke skjul på at møteaktiviteten også har en sosial og organisatorisk funksjon. I perioder med omstilling og usikkerhet kan møter fungere som stabiliserende elementer, heter det. Samtidig advares det mot at denne funksjonen blir permanent, og dermed fortrenger andre former for arbeid.
I en kommentar til rapporten skriver Nærings- og arbeidsdepartementet at funnene vil inngå i det videre arbeidet med produktivitetsforbedringer, men understreker at møtekultur er et internt anliggende for virksomhetene.
– Det er ikke departementets rolle å regulere møtevirksomhet. Samtidig er det viktig at arbeidstiden brukes effektivt, særlig i en tid med økt press på offentlige ressurser, heter det i en skriftlig uttalelse.
Departementet viser til at det allerede pågår flere initiativer knyttet til forenkling, digitalisering og bedre styring, og at møtebruk kan ses i sammenheng med disse. Det gis imidlertid ingen konkrete signaler om tiltak rettet spesifikt mot møteaktivitet.
I rapportens anbefalingsdel foreslår Nordisk Analysepartner en rekke tiltak, blant annet tydeligere mandat for møter, strengere krav til beslutningspunkter og økt aksept for å avstå fra deltakelse. Samtidig påpekes det at slike tiltak forutsetter en kulturendring som kan være krevende å gjennomføre.
Et av de mest siterte avsnittene i rapporten omhandler det konsulentene kaller «forventningsinflasjon». Dette beskrives som en situasjon der stadig flere aktører forventes å være involvert i stadig flere prosesser, uten at ansvaret nødvendigvis blir klarere. Møter blir da en måte å håndtere forventningene på, snarere enn å løse oppgavene.
Når alle er involvert hele tiden, blir det uklart hvem som faktisk gjør jobben.
Inger Løvik, arbeidslivsøkonom
Flere arbeidsgiverorganisasjoner har reagert på rapporten med forsiktig interesse. NHO skriver i en kommentar at funnene er relevante, men advarer mot forenklede tolkninger.
– Møter kan være både nødvendige og verdiskapende. Utfordringen er å finne riktig balanse. Det er ikke gitt at færre møter automatisk gir høyere produktivitet, skriver organisasjonen.
LO på sin side peker på at møteaktivitet også kan være et uttrykk for medvirkning og medbestemmelse, og at dette er grunnleggende prinsipper i norsk arbeidsliv. Samtidig åpner organisasjonen for at det kan være behov for en gjennomgang av praksis i enkelte sektorer.
I rapportens avsluttende del stilles det spørsmål ved hvordan produktivitet måles og forstås. Konsulentene peker på at mye av verdiskapingen i moderne arbeidsliv er immateriell og vanskelig å kvantifisere, og at møteaktivitet derfor kan fremstå som mer synlig enn annet arbeid. Dette kan ifølge rapporten bidra til å legitimere høy møtefrekvens, selv når den reelle effekten er uklar.
Samtidig advares det mot å undervurdere de kumulative konsekvensene av tapt sammenhengende arbeidstid. Små avbrudd kan over tid føre til betydelige tap i effektivitet, særlig i komplekse oppgaver som krever konsentrasjon og kontinuitet.
Nordisk Analysepartner anbefaler at indeksen oppdateres årlig, og at den på sikt kobles til andre indikatorer for arbeidsmiljø og kvalitet. Det understrekes at funnene ikke bør brukes isolert, men inngå i en bredere diskusjon om organisering av arbeid i en tid med økende krav til koordinering.
Videre oppfølging av rapporten vil skje som del av et pågående utredningsarbeid, der både partene i arbeidslivet og relevante fagmiljøer skal involveres. Det er foreløpig uklart når eventuelle anbefalinger kan munne ut i konkrete tiltak.
For nå blir indeksen stående som et bidrag til forståelsen av produktivitetsutviklingen, uten at det trekkes endelige konklusjoner om årsak og virkning. Spørsmålet om hvordan arbeidstiden best kan brukes, er dermed fortsatt gjenstand for analyse.